La oss leve i fred og uenighet

På de snart to hundre årene siden vi fikk vår grunnlov i 1814 har vi gradvis utviklet et samfunn hvor uenighet ikke har ført til vold. Vi har greid å leve i fredelig uenighet. Vår viktigste verdi har vært at vi ikke har skutt hverandre når vi var uenige. Bomben i Oslo og massakren på Utøya fredag 22. juli bryter brått med to hundre års utvikling av et fredelig samfunn. Nå er det opp til oss å gjøre det til et tragisk unntak.

Bilde: Rosenedleggelse i Gammelosen (Vannspeilet) under minnesamværet etter Sondre Kjøren som ble drept på Utøya 22. juli 2011. Foto: Kjell Rønningsbakk

Noe av det viktigste som er sagt etter terroren i Oslo og på Utøya er sannsynligvis det Jens Stoltenberg sa på den aller første pressekonferansen etter hendelsene, der han bad om mer åpenhet og mer demokrati. Statsledere i slike situasjoner pleier å ha andre budskap. Situasjonen i dag ville vært en helt annen dersom det hadde vært sagt at vi skal ”svare med alle virkemidler”.

På denne måten satte Stoltenberg den politiske tonen og avgjorde med en gang hva de andre i det politiske Norge ville si. Kanskje er dette noe av det viktigste han har sagt i sin tid som statsminister. Etterpå fulgte Oslos ordfører Fabian Stang, Kong Harald, Kronprins Håkon, justisminister Knut Storberget opp med kloke ord. De bevarte roen og kommuniserte trygghet i sin situasjon som minnet om innledningen til et statskupp.

Bare den tyske okkupasjonsmakta og Rinnan-banden
Bare den tyske okkupasjonsmakta og Rinnan-banden har drept flere AUF-medlemmer enn Anders Behring Breivik. Bomba i Oslo raserte lokalene til seks departementer og Statsministerens kontor.  

Massakren på Utøya hadde som mål å tømme demokratiet i Norge for innhold og folkelig oppslutning ved å skremme ungdom bort fra Norges største politiske ungdomsorganisasjon og skape langvarig kaos i statsadministrasjonen. Massakren var et angrep på arbeiderbevegelsens grunnfjell.  

Breivik har ingen forhåpninger om å få mange med seg. Det er bare den hensynløse volden som kan realisere hans og hans likesinnedes politiske prosjekt, som er å gjenskape et ensrettet voldelig diktatur uten debatt, rettsstat og deltagende demokrati, slik millioner av tyskere og italienere ble holdt nede fram til freden i 1945.

Så langt har virkningen vært den motsatte. Vi kan få en valgdeltagelse på nærmere 90 prosent i september, og folk strømmer til de politiske partiene og ungdomsorganisasjonene. I 2007 stemte bare annenhver velger. Det finnes også en annen sterk politisk kultur i Norge, en basert på å være sin egen lykkes smed, komme seg fram, foran andre. Den har nå noen uker blitt fortrengt av samhold og solidaritet med dem som har mistet en av sine.

I 1946 oppsummerte den protestantiske tyske biskopen Martin Niemöller sine feilgrep med nazistene slik i diktet Likegyldighet:  

Først tok de kommunistene,
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.  

Deretter tok de sosialdemokratene.
Men jeg brydde meg ikke.
For jeg var ikke sosialdemokrat. 

Nå kom turen til fagforeningsfolkene.
Jeg brydde meg fortsatt ikke.
Jeg var ikke fagforeningsmann.  

Så tok de jødene,
men jeg så en annen vei,
for jeg var ikke jøde.  

Til slutt tok de meg.
Men da var det ingen
igjen til å bry seg.

Vi har derimot fra første stund etter 22. juli brydd oss.  

Fra beste vestkant

Den fascistiske massemorderen fra Utøya kommer ikke utenfra. Han er fra beste vestkant i Oslo. Mora er sykepleier, faren er diplomat og stefaren er offiser. Han er et skremmende produkt av det norske samfunnet.  

Etter 22. juli har Siv Jensen tatt selvkritikk på måten Frp har snakket om innvandrere på. Hun fortjener honnør for selvkritikken. Den er tross alt nødvendig.  

Vi må kjempe for retten til å gi uttrykk for det vi mener om samfunnet – også hvis man er bekymret for sider ved innvandringen. Men vi må også stille krav til hverandre og ikke minst til samfunnstoppene om hvordan vi snakker om enkeltmennesker og grupper.

Mer engasjement, mer deltagelse, mer demokrati
Slik kan vi selv straffe drapsmannen hver dag: Delta i samfunnslivet, bruk stemmeretten din 12. september, stem på det partiet du er mest enig med, meld deg inn i det partiet du stemmer på. Vet du ikke hvilket parti du skal stemme på, bruk valgkampen til å bestemme deg.  

Før videre det samholdet og den solidariteten som har preget det norske samfunn siden 22. juli ved å melde deg inn i din fagforening eller yrkesorganisasjon og i interesseorganisasjoner og velforeninga. Gå på neste årsmøte og si ifra om en sak du er opptatt av. Bruk argumenter, dropp karakteristikker.

Morderen sier han er kristen. Men kristne bør si ifra om at kristne dreper ikke forsvarsløse mennesker. Kristendom er nestekjærlighet, tilgivelse og toleranse.

Vær på vakt når noen begynner å si at noen mennesker er mindre verdt enn andre. Alle er vi like mye verdt og har samme rett til samfunnets goder. Vi må godta hele skaperverket og ikke utelukke deler, som personer som er annerledes enn oss på en eller annen måte i tro, utseende, bakgrunn eller legning. 

La straffen til terroristen være mer demokrati, mer deltagelse, større engasjement, mer samhold og mer solidaritet.

Kjell Rønningsbakk